Therese Øvstebø Markhus har et navn som strekker seg mange år tilbake i Tou-historien, og i dag sitter hun blant annet i styret. I ukene fremover jobber hun i prøvesalen Speilet med et forprosjekt som har fått arbeidstittel “Vakuum”.
NAVN: Therese Øvstebø Markhus
FØDT: 17.03.1978
FRA: Stavanger
BOSTED: Stavanger
UTDANNET: London Contemporary Dance School og School for New Dance Development (SNDO) i Amsterdam.
Hva jobber du med nå?
For tiden jobber jeg med et forprosjekt i Speilet under arbeidstittel ”Vakuum”, som jeg skal søke produksjonsstøtte til i høst og håper å vise frem våren 2021. Ellers er jeg i gang med høstens produksjon, performancen ”L longed for it” sammen med billedkunstner Ingrid Toogood.
Hva er ditt forhold til Tou?
Første gang jeg danset i Scene 1, var under Maijazz i 2005 sammen med bassist Per Zanussi. Hele produksjonen var laget på loftet. Siden den tid har jeg danset i ulike sammenhenger med flere kompanier samt vist eget arbeid under Scenekunstløypa.
Jeg elsker Tou og sitter også i dag i styret.
Hva var det som gjorde at du bestemte deg å jobbe med scenekunst?
Dansegleden har alltid vært i meg siden jeg var en liten jente. Mine foreldre og besteforeldre danset, det var helt naturlig å uttrykke seg gjennom bevegelse.
Jeg var 16 år og var i det første dansekullet på Lundehaugen videregående skole. I løpet av den tiden kjente jeg at jeg likte godt den disiplinen og daglige treningen. Det måtte bare bli dansen!
Fortell om en scenekunst-opplevelse som har betydd mye for deg?
Etter tre år i London med knall hard trening, fikk jeg DanceWeb stipendet og var en måned i Wien. En kveld så jeg ”Con Flour” av Boris Charmatz. Jeg husker jeg gikk ut av forestillingen og tenkte at dette var helt grusomt. Etter tre dager elsket jeg det! Forestillingen vokste inn på meg og har inspirert meg siden.
Hva gjør at du fortsetter å jobbe med scenekunst?
Jeg opplever at scenekunst formidler til mennesker i alle aldre og alle i kulturer. Det er ingen grenser. Etter å ha danset aktivt og koreografert i flere år samt programmert scenekunst/dans på RAS (Regional Arena for Samtidsdans) i åtte år, har jeg snakket med publikum før og etter forestillinger flere kvelder. Jeg har sett og hørt at opplevelsen av ulike scenekunst forestillinger har gjort noe med dem, på en eller annen måte.