Home and away – Marie Kallevik Straume har residens i Speilet de neste to ukene. For tiden tar hun skuespillerutdanning på Lecoq i Paris. Vi tok en prat med henne om Vegard Hoel, Fieldworks og luften på Vestlandet.
NAVN: Marie Kallevik Straume
FØDT: 15.02.92
FRA: Bekkefaret i Stavanger
BOR: Paris
UTDANNING: Utdannet skuespiller fra École de Théâtre Jacques Lecoq i Paris og LAMDA, London
Hva jobber du med nå?
Egentlig skulle jeg ha brukt denne residensen til å jobbe med et prosjekt med to scenekunstkollegaer fra Korea og England. Men sånn ble det ikke, så da måtte jeg snu meg rundt og jobbe med noe annet. Jeg er i startfasen av å utvikle en teaterforestilling om måtehold. I en tid hvor vi har overflod av goder, hvor vi kan spise hele kaka hver dag, vil jeg utforske om måtehold er mulig. Om begrensning lar seg gjøre når vi har tilgang til alt – mat, reiser, produkter osv – døgnet rundt.
Det er første gang jeg lager teater alene, og det synes jeg er skikkelig stas, men samtidig veldig skremmende.
Hva er ditt forhold til Tou?
Jeg har spilt her med fire produksjoner tidligere, sist i sommer med MÅGÅ. Jeg digger Tou, bygget lever! Det er et hus som er veldig stort og lite på en gang. At de som jobber her, ser først etter muligheter og er villige til å strekke seg langt for å få ting til, er det beste med Tou. Tou er helt unik, jeg kommer ikke på noen kulturinstitusjoner som kan sammenlignes med Tou.
Hva var det som gjorde at du bestemte deg for å jobbe med scenekunst?
Det må være da jeg hadde Vegar Hoel som instruktør på skoleteateret på St. Svithun videregående, Sigyn. Han åpnet opp en verden jeg aldri hadde sett før, jeg visste ikke at teater kunne være sånn. Magisk. Og så var han den første som virkelig tok meg på alvor som skuespiller. Vegar er en fantastisk kunstner. Han er fortsatt den i bransjen jeg ser mest opp til.
Når du er ferdig med din utdannelse – hvordan ser du for deg livet med scenekunsten og hvor skal du ha base?
Det er litt vanskelig å vite, og det er helt ok. Jeg trenger ikke å slå meg til ro enda. Jeg er ikke ferdig med å bo i Paris. Brussel virker ultrafett – de er i Europa-toppen på samtidsdans, og er rett og slett en bra og pulserende kulturby. Akkurat nå, vil jeg jobbe med alt, over alt. Men det går jo kanskje ikke lenger?
Jobber jeg med egne ting i Norge, håper jeg det blir Stavanger. Det er noe med Vestlandsluften. Og Tou, selvfølgelig.
Fortell om en scenekunstopplevelse som har betydd mye for deg?
“Carry on” av kompaniet Fieldworks.
Det er en forestilling hvor man i et stort bygg blir geleidet rundt av utøvere som dukker opp og forsvinner om hverandre. For meg gjorde denne forestillingen det tydelig at scenekunst ikke trenger å være en passiv, stillesittende opplevelse for publikum.
I forestillingen ble jeg med på en fysisk og emosjonell reise, som jeg ikke visste hvor skulle ta meg. For meg er det sånn bra scenekunst skal være. Jeg har sett den to ganger, på Sentralbadet i Bergen og på Tou. Begge stedene, tenkte jeg at det var som om forestillingen ble laget for akkurat det bygget, og ikke kunne ha bli vist noe annet sted.
Den var magisk. Andre gang i intervjuet jeg bruker ordet magisk! Når teater føles magisk… da finnes det ikke noe bedre. Det gjelder å ikke glemme den følelsen i perioder hvor jeg jobber hardt for mange nei, ikke vet når neste lønning kommer, og tvilen kommer luskende.
Foto: Hanne Nygård
